England fikk en smakebit på hvordan livet etter Adil Rashid vil se ut i sensommerserien mot Sri Lanka. Overraskende nok, gitt hvor lenge Rashids pensjonering har blitt behandlet som en katastrofe, gikk livet videre, og England vant serien.
Det betyr ikke at man skal bagatellisere den viktige rollen Rashid har spilt for England det siste tiåret, eller at pensjoneringen hans, når den til slutt kommer, ikke vil by på problemer. Ingen spiller har tatt flere wickets for England i T20I enn Rashid, og han nærmer seg raskt Jimmy Andersons rekord i 50-overs-formatet. Med 153 T20I-kamper er den nest mest erfarne spinneren i Englands angrep etter Rashid Liam Dawson, som har spilt 39.
England var i stor grad avhengig av sine hurtigbowlere i ODI-serien der Rashid ikke var med, og Rashid selv kastet bare sju overs i T20I-serien på tre kamper. Det lyseste punktet var at Will Jacks ble den syvende engelske spinneren som tok en ODI-femwicket, noe Rashid har gjort to ganger.
Bekymringen rundt livet etter Rashid skyldes mangelen på spesialiserte leggies som kan ta over for ham. Derfor er det lagt så store forhåndsforventninger til Rehan Ahmed helt siden han var tenåring, til tross for manglende prestasjoner som rettferdiggjør troen. Mot Sri Lanka fikk Rehan sin første reelle sjanse til å vise at han var et godt valg som Rashids arvtaker. I stedet understreket han hvor annerledes Englands hvitt-ballag må se ut når Rashid ikke lenger er der, uten den pålitelige og alltid tilstedeværende kilden til overs og wickets.
Forskjellen ligger i detaljene
Nettopp forskjellen er nøkkelordet. Rashids måte å spille på skiller seg fra de fleste andre leggies i internasjonal cricket i dag. Under T20-VM tidligere i år kastet Rashid flere leveringer under 80 km/t enn noen annen spinner. Han kastet også lengre enn sine jevnaldrende, noe som gav ham den karakteristiske sene dippen etter at han hadde fått battereren til å titte. Og hvis den sene dippen ikke lurer battereren, gjør den raskere leveringen det som regel. Viktigst av alt: ingen spinnere i turneringen tok flere wickets til lavere økonomi.
Sammenlignet med Englands andre spinnere finnes det ikke bare ingen med Rashids kvalitet, men heller ingen som bowler på en lignende måte. Rehan bowler betydelig raskere enn Rashid og skaper ikke den samme dippen. «De fleste leggies rundt om i verden de siste seks–syv årene har hatt suksess ved å gjøre det motsatte av det Rashid gjør, og bowle raskere rett mot stumpene», sa Rehan tidligere i år. «Men at han gjør det [bowler sakte] og er så modig og får det til nesten hele tiden, er utrolig.»
Noe av Rashids individualitet har blitt beskyttet av den annerledes veien han har gått sammenlignet med andre leggies som har tjent seg til en formue på å bowle mystisk spinn rundt om i verden. Rashid har derimot spilt relativt lite T20-franchisecricket. I løpet av det siste året har hans opptredener utenfor England vært begrenset til The Hundred og en tre uker lang periode i ILT20 i et gap i England sin hvitt-ball-kalender under The Ashes. Kanskje har den begrensede cricketen han spiller utenom sine internasjonale forpliktelser gjort at han har kunnet fortsette å spille, nå som han nærmer seg 40-årsdagen sin, 38 år gammel.
Alder er ikke en brå slutt for spinnere
Aldersmilepæler pleier ikke å være like skarpe skillelinjer for spinnere som for andre spesialister. Imran Tahir er 47 år og er fortsatt en jevnlig kjøp på franchiseauksjoner. Mohammad Nabi spiller fortsatt for Afghanistan i en alder av 41, og Sikandar Raza tilbrakte 40-årsdagen sin på toppen av ICC-rangeringen for T20I-allroundere i april i fjor. Selv om slutten på VM-syklusen 2023–27 på noen måter har gjort arbeidet med å finne Rashids etterfølger mer presserende, er det ikke utenkelig at Rashid fortsatt kan ta wickets for England under VM i 2031.
Alder og modenhet gir også fordeler som Englands yngre spinnere sliter med å nå, og som for ofte blir kastet bort mens de fortsatt er i begynnelsen eller midten av 20-årene. I et intervju tidligere i år sa Rashid: «Du vet i denne alderen at noen ting går din vei, og andre ganger ikke. Jeg tror du også tenker mer klart på hvordan du skal tilpasse deg en situasjon og hva som kreves i akkurat dette øyeblikket, på denne banen. Alt dette kommer med tiden, og det er ting du kanskje ikke vet når du er yngre.»
Svaret er allerede her
På en måte har England likevel allerede funnet svaret på hva som kommer etter Rashid. I fravær av spinnere på tvers av formatene har spinnende allroundere fylt tomrommet til England og tatt på seg en utvidet rolle med ballen. Ingen har kastet flere overs for England i ODI-cricket i år enn Will Jacks. Batting-allrounderen James Coles ble tatt ut i Englands ODI-tropp til den kommende trekampserien i Pakistan, mens Mason Crane fikk sin tilbakekomst etter ni år, samtidig som han hadde en strålende nasjonal sesong med batten. Rehans appell har vært knyttet til hans påståtte allsidighet, og det har gjort at han har åpnet battingen for England to ganger i ODI-cricket.
Ingenting viser i større grad at Rashids kvalitet og lange karriere er en anomali, enn Englands jakt på en erstatter, og hvor tidlig de startet letingen. Den største æren Rashid kan få er likevel dette: når han til slutt trekker seg, må England fullstendig omforme hvordan de spiller hvitt-ball-cricket.